Resiliens – å klare seg bra på tross av risiko

På samme måte som at vi har et fysiologisk immunforsvar som beskytter kroppen vår mot sykdom, liker jeg å si at vi har et psykologisk immunforsvar som jobber for å beskytte vår psykiske helse i møte med stress og motgang. Når det psykologiske immunforsvaret vårt klarer å opprettholde eller gjenopprette – kanskje til og med forbedre – vår psykiske helse slik at vi klarer oss bra på tross av risiko, kan resultatet kalles resiliens. 

Resiliens er et fornorsket begrep av det engelske ordet “resilience”, som i det psykologiske landskapet omhandler positiv tilpasning på tross av betydelig risiko for negativ utvikling. Hva som utgjør en risiko kan være enkeltopplevelser (feks en alvorlig ulykke), både alene og samlet (flere hendelser gir ofte større risiko enn færre hendelser), eller kroniske omstendigheter (feks fattigdom), som er satt i sammenheng med uheldige psykologiske konsekvenser. Hva man anser som positiv tilpasning vil variere basert på hvilken risiko man har i fokus. Når det er snakk om voksne mennesker er det ofte psykiske helseutfall man ser på, hvor positiv tilpasning kan være 1) opprettholdt, gjenopprettet eller redusert nivå av negative symptomer (for eksempel på angst og depresjon), og/eller 2) opprettholdt, gjenopprettet eller økt nivå av livstilfredshet og glede (“lykke”). Skillet mellom disse to utfallene er noe jeg har fokusert på i min forskning.

Ofte dukker ordet “løvetannbarn” opp når man snakker om resiliens. Dette kommer nok av at man tidligere snakket om noen barn som “usårbare” eller “resiliente” på generell basis. Man anså resiliens som noe stabilt ved individer – et trekk. Dette har de fleste forskere nå gått bort ifra, blant annet fordi man har sett at samme person kan vise resiliens i en type situasjon, eller i forhold til en type risiko eller et type utfall, men ikke andre. Dessuten har forskere funnet at resiliens avhenger av mange ulike faktorer, på mange “nivåer”. Det handler ikke bare om hva du har i deg, men også hvilke ressurser du har rundt deg og hvor tilgjengelig de er for deg. Et samspill mellom gener og miljø. Derfor anses resiliens heller som en prosess hvor man tilpasser seg positivt i møte med risiko, eller utfallet av en slik prosess. Selv fokuserer jeg mest på resiliens som et utfall – at man klarer seg bra på tross av risiko, relativt til sin psykiske helse før man ble utsatt for risikoen, eller relativt til andre som har opplevd det samme.

Hvis vi finner ut av hva som bidrar til resiliens, kan det hjelpe oss med å bygge et sterkt psykologisk immunforsvar slik at vi står sterkere i møte med motgang. Dette er ikke bare interessant for oss som enkeltindivider, men det er også viktig for samfunnet som helhet. Det kan nemlig si noe om hva sosiale tiltak bør fokusere på for å forebygge psykiske problemer og fremme god mental helse for de som er utsatt for vanskelige opplevelser.  

Så hva bidrar til resiliens? Jeg skal ta for meg dette spørsmålet, og dele ulike funn her på bloggen i tiden fremover.

Sentrale artikler:

Bonanno, G. A., Romero, S. A. & Klein, S. I. (2015). The temporal elements of psychological resilience: An integrative framework for the study of individuals, families, and communities. Psychol. Inq. 26, 139–169.

Kalisch, R. et al. (2017). The resilience framework as a strategy to combat stress-related disorders. Nat. Hum. Behav.

Luthar, S. S., Cicchetti, D. & Becker, B. (2000). The construct of resilience: A critical evaluation and guidelines for future work. Child Dev. 71, 543–562.

Masten, A. S. (2001). Ordinary magic: Resilience processes in development. Am. Psychol. 56, 227–238.  

Rutter, M. (2012). Resilience as a dynamic concept. Dev. Psychopathol. 24, 335–344.

Norske bøker og artikler om resiliens:

Borge, A.I.H. (2018). Resiliens, Risiko og sunn utvikling, 3utg. Oslo: Gyldendal forlag.

Bekkhus, M. (2012). Resiliens – hvorfor klarer noen barn seg på tross av risiko?